Minecraft har vært et spill som jeg i alle år har gått tilbake til, rett og slett fordi det er avslappende, man kan utfolde seg kreativt, og man kan lære. Nå som jeg også har en sønn på 8 år som elsker å game, så er det fint å kunne gjøre noe sammen med han.
Men det finnes fortsatt stunder den dag i dag hvor jeg stopper opp og ser på landskapet i Minecraft, og får masse gode minner om mamma og pappa.
Da jeg også mistet pappa til kreften husker jeg at jeg savnet spillingen, jeg husker at jeg spilte litt dataspill, men ikke på langt nært så mye som da mamma gikk bort, og det angrer jeg litt på. Jeg husker jeg prøvde å flykte fra livet på en helt annen måte.
Jeg tok enkelte valg i livet mitt som jeg ikke er så stolt av den dag i dag, men som jeg heller ikke angrer på. Men det var en ting som jeg vet jeg alltid kom tilbake til. Det var dataspillingen.
Gjennom dataspill og internett har jeg nå dannet meg en stor vennegjeng, som jeg kan prate med, spille med, og dele utfordringer i hverdagen med. Gjennom disse har jeg lært meg å leve, leve med det tapet og det store såret som ble i livet mitt.
Jeg takket aldri ja til å dra på noe Vardesenter, eller å delta på gruppesamtaler. Kanskje jeg burde takket ja, men jeg valgte min egen vei.
Jeg valgte Minecraft som mitt digitale Vardesenter, hva er ditt?