Min historie
John Freddy «Naireks» Jakobsen
Jeg er en livsglad nerd og gamer som allerede i en alder av 10 år kræsjet pappa sin data da jeg trykket på alt av knapper. Hele livet mitt har jeg vært interessert i data og gameing.
Jeg mistet pappa til kreft i 2014, men bare 2 år før det skjedde, så mistet jeg også mamma til kreft. Fra å bo i Tromsø med mamma og pappa å hatt trygge rammer ble alt revet bort i løpet av 3 år. Helt ensom og alene hadde jeg kun datamiljøet igjen. Jeg bestemte meg for å bruke miljøet jeg hadde bygd opp for å kunne gjøre en forskjell. Nå flere år etter på angrer jeg ikke ett sekund på at jeg kræsjet dataen til pappa som 10 åring.
Jeg tar opp kampen for dem siden de tapte, og samtidig ønsker jeg å kjempe for alle som er i en kamp mot kreft. Kamp Mot Kreft er mitt motsvar på alt som har skjedd.
«Kveldene er verst….»
Mamma og Pappa
Nå har det skjedd, pappa har tatt sitt siste åndedrag. 2014 ble ikke helt det året jeg hadde håpet det skulle bli.
I januar så kjente jeg at følelsene for tapet av mamma i 2012 skulle vise seg mulig å kontrollere. Jeg brøt ikke ut i plutselig gråt og panikk. Jeg kjente at nå begynte det å gå bra.
I tillegg begynte jeg i ny jobb på NRK. Herlige mennesker som gjorde hverdagen min til en drøm, jeg hadde det flott. Som lyn fra klar himmel fikk jeg høre at pappa ikke var frisk.
Han hadde vært på besøk hos meg og samboeren tidligere i år og ja vi hadde lagt merke til at han sov mye og ble fort sliten, men vi tenkte at det kun var alderen. Det tenkte han også, men ei så galt det gikk.
Han ble tidlig diagnostisert med hjernesvulst og skulle opereres. Jeg reiste hjem og var sammens med han, operasjonen var gått bra. Nå var det endelig over tenkte pappa, nå ble han frisk. Men det skulle vises seg at der tok han feil og som et slag i trynet fikk han beskjed om 6 uker med strålebehandling.
Som sønn oppe i alt dette var jeg ganske maktesløs, jeg følte det var lite jeg kunne gjøre. Jeg hadde et liv i Trøndelag, mens min far var i Tromsø. Jeg jobbet videre i Trøndelag frem til strålingen startet. Jeg fikk en bekymringsmelding fra familiemedlemmer om at det ikke stod så bra til med pappa. Allerede nå fryktet jeg det verste.
“Jeg drar i morgen, sa jeg”. Og klokken 04:30 neste morgen hoppet jeg i bilen og kjørte over 120 mil for å komme hjem. Nesten ingen pauser tok jeg. Jeg hadde samboeren min med meg, hun var sammens med oss en stund før hun reiste hjem.
De neste ukene var det frem og tilbake til sykehuset. Inn og ut av strålingen. Dette var en periode som krevde mye av energien i kroppen. Å se min pappa være så deprimert og lei seg for alt som foregikk var tungt. Helgene som skulle være pausene i denne perioden, ble de værste. Humøret var til tider helt svart.
Men de få stundene vi hadde i denne perioden som var positive sitter enda igjen og gjør meg glad. Jeg husker godt siste dagen da vi var inne til stråling. Det var godt, vi var begge to lettet over at nå var det endelig over. Trodde vi.
Men neida, enda var det cellegiftbehandlinger noen uker senere som stod på planen. Pappa var lei, “drittlei” som han utrykte et par ganger. Siden det nå bare var venting før denne behandlingen skulle starte valgte jeg å reise nedover til Trøndelag igjen og ha litt sommerferie mens han var her hjemme og hadde besøk av sin venninne.
Positive øyeblikk, det er viktig å huske de positive øyeblikkene man har opplevd. Brått en dag etter sommerferien begynte jeg å merke at kontakten med pappa var så dårlig. Jeg sendte han meldinger og ringte, men det var lite svar å få. Selv sa han “Jada, det går bra med meg”. Men dette skulle altså å vise seg å være en fasade han bare satt opp for å ikke skremme meg.
Etter haugevis av telefoner med venner og bekjente samt familie av pappa fant jeg ut at realiteten var en helt annen. Han var blitt dårligere, svakere og i den siste telefonsamtalen visste han jeg ikke hvem jeg var. Jeg fikk panikk og reiste oppover med en gang, da jeg kom oppover var han blitt lagt inn på sykehuset. Synet som møtte meg var en pappa som allerede var var borte, han kjente meg igjen heldigvis. Såvidt.
Her tilbragte han sine siste tre uker i livet. Jeg kan ikke forklare hvor hjerteskjærende hvor jævlig, trist og oppgitt man blir av å se sin far ligge på sykehuset og bare forsvinne. Han sluttet å spise 14 dager før han døde, og til slutt var det nesten som om det bare var skjelettet igjen. Jeg unner ingen i hele verden å se sin far forsvinne slik. Men jeg har heldigvis bilder der han smiler og ler som faren min.
Jeg mistet faren min lenge før han døde, og savnet han allerede før han gikk bort.
“Kjære mamma og pappa. For 3 år siden var vi en lykkelig og glad familie.
Desverre ble det annerledes da du forlot oss mamma og døde av kreft. Jeg og pappa vi klarte oss vi. Desverre måtte pappa også dra ufrivillig nå. Fremtiden er min nå. Jeg savner dere begge. Jeg hater deg kreften, hvorfor tok du foreldrene mine… “
Nå kjenner jeg at jeg til tider blir redd og at panikken brer seg over meg. Jeg er enebarn, jeg er “alene” og alt mamma og pappa har bygd opp i livet er i mine hender. Men jeg må være sterk, jeg skal klare det.
Mitt Beste råd.
Jeg angrer på at når jeg mistet moren min for to år siden så holdt jeg alt inni meg, hun døde også av kreft. Jeg vil ikke gjøre samme feilen igjen, derfor ønsker jeg å dele min historie om hvordan jeg opplevde det. På denne måten blir jeg sterkere og da vet jeg også at jeg ikke er alene.
Takk for at du leste historien min
John Freddy Jakobsen